Anne-Sophie Blytt

Bilde 0

Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde Bilde

Maleri

30. januar 2021 – 28. februar 2021

2021 innledes med en utstilling av den meget anerkjente Bergenskunstneren Anne-Sophie Blytt. Vi åpner utstillingen lørdag 30. januar, med ordinære åpningstider (12.00-16.00). Grunnet koronasituasjonen blir det ikke åpningsarrangement. Vi har et maksantall på 10 gjester i galleriet til enhver tid - beregn litt ventetid. Munnbind må benyttes.

Se Blytts nettside.

Kunstkritiker Øystein Hauge skriver om hennes arbeider: 

Impulskontroll / Øyeblikkets estetikk

God kunst stiller spørsmål som ikke har klare svar, eller ikke har svar i det hele tatt, og som igjen dreier seg om større, mer vesentlige spørsmål, som ikke er klart definerte, gjerne helt enkle: Hvorfor gjør hun sånn? Hvor vi meningen i ensfargede firkanter, horisontaler og vertikaler? 

Forfatteren Trude Marstein skriver i en tekst «Om det litterære” at opplevelse av litterær kvalitet er noe subjektivt, men at det blant kyndige lesere likevel finnes en objektiv faktor, noe udiskutabelt som ligger i selve verket. Kan vi si det samme om kvaliteten i samtidskunsten? 

Det føles arrogant å skrive det, men jeg gjør det likevel; det fins en underliggende kvalitet, også i den visuelle kunsten. Den kan påvises. Den kan forsøkes forklares. Den viser seg som noe interessant, noe vesentlig. Noen verk er gode, andre er ikke det. Det problematiske oppstår når man skal trekke et skille. Er det kunst eller bare dekorative bilder? Snakker vi om dybde og verdi eller kan alle estetiske dommer reduseres til spørsmål om smak og behag? I denne gråsonen begynner samtalen å gå på tomgang. 

Likevel. Noe er kunst, noe er det ikke. Og det kan bare sies av kunsten, idet den ikke sier det. Det er her «det faglige», ordene, teoriene og filosofien kommer inn, for å inngå i dialoger mellom teori og skapende kunstutøvelse. 

Maleriene til Anne Sophie Blytt ytrer seg på mange nivåer. Jeg skrev en gang ( i en anmeldelse for Bergens Tidende)  at de var gode å hvile øynene på. Vakre, i betydningen samstemte, slik en akkord kan være vakker som del av en harmoni. Og at de var elegante. Det er de fortsatt. Enkle geometriske former (rutenett, firkanter, rektangler og svarte konturer) som bærer spor etter en som kan sitt fag godt nok til også å leke med det som er vanskelig. Det som virker lett men bærer på en tyngde likevel, en historisk vekt av tradisjon og sammenheng. For det er dette som skjer: bildene virker ved første blikk. Noe kjenner vi igjen, og noe føles nytt.  De sjarmerer og de tiltrekker. Øyet fester seg ved fargene, leker med nyansene og gir bildene liv. Øyensfryd, definitivt. Men hva gjør dem virkelig gode, som kunst? 

La oss begynne med de vi ser: sanselige, lette og geometrisk abstrakte malerier der form og innhold gir assosiasjoner til rytmisk musikk og vevde tekstiler i tørre, særegne farger. Som om hun tømmer penselen for maling før hun metter dem med renere pigmenter. Kontrastene bestemmer styrken på hver enkelt flate og skaper en følelse av tyngde. Alt skjer på flaten. Dermed frigjøres maleriet fra alt det utenomsnakket som preger mye av kunsten i det kontemporære. 

Blytts bilder går (gjerne i serier) fra verk  til konkret handling, uten forklarende mellomledd. De kan minne om fargerutene til Mondrian, men uten hans trang til «renhet» i åndelig forstand. Selv titlene peker tilbake på bildene selv. De mister kan hende noe av «det gåtefulle» som lenge har heftet ved modernistisk maleri, men fordi Blytts bilder ikke lenger er avhengig av en innerste essens, eller inspirasjon fra et høyere vesen vinner de desto mer frihet. 

For meg (som betrakter) handler det om å sette sammen forskjellige former for orden. Hva er egentlig forskjellen på en bløt linje og en skrapt tegnet kontur? Under den abstrakte ekspresjonismen på 1950-tallet kunne man lese hele verdensbilder ut i fra slike detaljer. Smittende fargefelt med uklare grenser, malt for hånd, uttrykte subjektivt nærvær, tvil og tro. En markert stripe, gjerne med  bruk av malertape, loddrett eller vannrett, var en objektiv påstand, en realitet. Hard facts kan ikke diskuteres. Den som fortsatt velger å male innenfor slike ideologiske rammer må gå varsomt frem. 

Det sies at forsiktigheten er det som skiller handlingen fra impulsen. Forsiktigheten er for mennesket det instinktet er for dyrene, mente Freud. Men det handler verken om feighet eller frykt. Forsiktigheten gir råd.

Det er ingenting på denne utstillingen som tyder på at Anne-Sophie Blytt maler på impuls. Tvert imot så ser jeg for meg en kunstner som tålmodig, penselstrøk for penselstrøk, farge for farge, søker det som passer, det som går (og dermed også det som ikke går an å gjøre) innenfor rammer som ble satt for lenge siden, men reformulert og forsiktig foredlet. Det finnes ingen endelig mening bakom strøkene på disse flatene, men heller ingen vilkårlighet. Da tenker jeg heller at kunstneren leker et spill med modernismens autoritære regler og dogmer. Skaper spenning i gråsonen. Soft facts holder samtalen i gang. 

Omgitt av alt for mye samtidskunst som strever med å gjøre seg interessant ved å hevde at den forsker på de aller største og mest sammensatte verdensspørsmålene (selvsagt uten å finne noen svar), synliggjør Anne Sophie Blytt en type tenking som foregår i kunstverket selv. Denne tanken lar seg ikke redusere til den tanken kunstneren kan ha hatt i hodet sitt før verket ble til, eller den tanken vi som betraktere tror kan ha vært kunstnerens intensjon. Det disse bildene sirkler inn er mer å sammenligne med en prosess, en relasjon mellom «Ord, bilete og tenking» som litteraturprofessor Atle Kittang skrev om i en artikkelsamling med nettopp den tittelen. 

Blytt sminker seg med forskningsbegrepet hun også. Hun har selv uttalt at hun ”utforsker” spillet  mellom farge og struktur, letthet og tyngde. Selvsagt gjør hun det også, som alle skolerte malere, men er det virkelig forskningsresultater som henger på disse veggene? Litteraturprofessoren ville sannsynligvis sagt at dette i så fall var «utsatt» forskning, tankevekkende malerier, men som all god kunst, i evig dialog med sin egen teori. Bildene blir ikke dårligere av den grunn. Her er det ikke snakk om å nyte mindre, men å nyte bedre. Objektivt sett. 

Øystein Hauge

 

 

Galleri Langegården, Straumeveien 17 A, 5073 Bergen. Tlf. 41 42 09 50. Åpningstider: onsdag - søndag 12 - 16, og etter avtale.