Feng Xian Lin – Åpningstale

Feng Xian Lin er født i Hunan-provinsen i Kina i 1960, men slo seg ned i Norge allerede i 1996, altså for 29 år siden. Så hun er for lengst blitt norsk, men altså med kinesiske røtter. Nå er det ikke noe kinesisk over bildene hennes her på utstillinger, i hvert fall ikke når det gjelder den stil hun benytter seg av. For ser vi nærmere på maleriene her, blir vi øyeblikkelig oppmerksomme på de lange og tydelige penselstrøkene Feng bruker, slik man ofte finner dem hos 1900-tallets europeiske ekspresjonister. Hos dem ble dette vanligvis tolket som tegn på at bildene ga uttrykk for indre opplevelser av den verden som omga dem. Kort sagt: Feng vil si noe med de blomstene hun maler – ikke bare om den ytre verden de er hentet fra, men i like stor grad om hennes eget indre.

Når vi ser hele utstillingen hennes, oppdager vi også at hun spenner over hele årets gang – fra den tidlige vår via sommer og høst til den kalde og hårde vinter. Ett av bildene hennes har tittelen Frost. Slik er også tiden og dens forløp med, ikke bare rommet hvor blomstene utfolder seg.

Spørsmålet blir da: hva vil hun egentlig si med disse maleriene som viser alle årets blomster fra «Tidlig vår» til den «Vinterkledde solsikke»? Er ikke en blomst først og fremst en blomst, og bare det? Det er – tror jeg – den vanlige oppfatning i Vest-Europa og USA etter at «avfortryllingen av verden» satte inn fra renessansen av. Det var den tyske sosiologen og økonomen Max Weber (1864–1920) som kodet dette begrepet.

I middelalderen så man på verden som skapt av Gud, og i den verden var alt den inneholdt, ladet med meninger. En stein var ikke bare en stein, men kunne minne om den steinen patriarken Jakob brukte som hodepute da han fikk sin berømte drøm om himmelstigen (1 Mos 28, 10–22). Eller den steinen som stengte Jesu grav (Mark 16, 3–4) osv. Flere blomster har fremdeles navn etter jomfru Maria, som Marianøkleblom, Marisko osv.

Fra renessansen av begynte naturvitenskapen å gjøre seg gjeldende. Den satte Gud i parentes og ville i stedet for forklare alt gjennom vitenskap, fornuft og rasjonelle prosesser. Konsekvensen av dette ble at steiner og blomster ble redusert til bare steiner og blomster. På den måten ble verden i årene fra renessansen og frem til 1900 sakte, men sikkert «avfortryllet». Og derfor både mer grå og fattig.

Men i Hunan-provinsen, hvor Feng vokste opp i et buddhistisk miljø, hadde verden ennå mening. Ikke den samme som i Vest-Europas middelalder, men betydning hadde den. Også blomstene, ja, ganske særlig blomstene. Rhododendron, som vi også finner blant Fengs bilder, sto for skjønnhet, kjærlighet og styrke. Iris, som har en lang livssyklus, ble forbundet med visdom og den glede visdommen gir. Det samme gjelder for Krysantemum, som også holder seg lenge, og derfor på samme måte blir forbundet med den gamle og vise og den særlige lykke som blir den vise til del. Dette i motsetning til Kirsebærblomstene, for de lever ikke særlig lenge, knapt en uke, og er derfor forbundet med den akk så forgjengelige skjønnhet. Den må oppleves der og da, slik det skjer i Japan, for blomstene er visnet og falt til jorden før man vet ordet av det.

Hva så med vannliljene? Feng har kalt et maleri Vannliljer i solen, men det finnes to slag av disse flytende plantene. I Kina bruker man ofte den spesielle indiske lotus (Nelumbo nucifera) i gjørmete og grumsete vann, fordi denne lutus-planten har rensende effekt. Det spesielle ved den er at bladene ikke flyter på vannet, men reiser seg over det, og det gjør blomstene og. Ser man på flere av Fengs malerier, står bladene og blomstene opp – de flyter ikke på vannet som vannliljer gjør. Fordi vi her i Vesten ikke kjenner særlig godt til den lotusplanten som vokser i vann, forbindes den naturlig nok med vanlige vannliljer. Men det er altså en vesentlig forskjell, som vi kan registrere i Fengs bilder. I buddhistisk tanke er denne bestemte lotus-planten særlig viktig, fordi den altså vokser i gjørmet og grumset vann, som lignes med den kaotiske verden vi alle er en del av. Men fordi den renser vannet og skyter opp over det mot lyset, står den for renhet, opplysning og åndelig vekst. Den er altså et bilde på det buddhismen etterstreber.

Feng har ett bilde – Vill krysantemum – hvor hun kombinerer nederst en vill krysantemum, som vi nevnte står for lang levetid, visdom og den lykke det gir, med et bilde av lotusplanter i vann over, som sammenfatter hele den buddhistiske åndelige vekst-tanke. Sammen blir de en fortelling som speiler hverandre, fordi alderdom, visdom og lykke er et resultat av at man har renset seg fra det kaotiske i verden omkring seg, og i sin åndelige vekst har strukket seg opp mot lyset.

På denne måten blir utstillingens tittel mer forståelig. Det er ikke slik at bildene viser to forskjellige hager, en kinesisk og en norsk. For alle de blomstene vi kan se på utstillingen, finnes både i Kina og i Norge. Forskjellen er hvordan vi forholder oss til dem. For oss nordmenn er blomster vanligvis bare blomster, og de fleste av oss aner ikke engang navnene på dem. Den norske dikteren Olaf H. Hauge (1908–1994), som i utgangspunktet var gartner, klaget over at hans dikter-kollegaer nesten aldri brukte navn på blomster og trær, antagelig fordi de ikke visste hva de het og heller ikke kjente forskjellene på dem.

Men i den del av Kina hvor buddhismen ennå er levende, er kunnskapen om blomstenes betydning ennå både levende og viktige. Slik vil vi i denne utstillingen være stilt mellom den norske måten å forholde oss til blomster på og den kinesiske.

For de fleste nordmenn er blomster først og fremst blomster, som noen kan navnene på, andre ikke. Akkurat det er likegyldig, fordi maleriene i dette tilfelle har mange maleriske kvaliteter – form, struktur, strøk, farger osv. som vi kan konsentrere oss om og glede oss over.

For de kinesere, som ennå erindrer sin buddhistiske barnelærdom, vil på denne utstillingen stå overfor bilder som er ladet av betydning av både menneskelig og religiøs art. Og derfor egnet til meditasjon, en meditasjon som i buddhismen ikke er ulik den man finner i katolske klostre. Der bruker man lang tid på både å lese tekster og se på malerier. Man leser eller ser på dem langsomt, og ofte om og om igjen inntil man husker dem. Så stuer man dem, som Hugo av St. Victoire-klosteret (død i 1141) sa det, i hjernens mage for å kunne gulpe dem opp igjen og drøvtygge dem. Det er nok ikke slik de fleste av oss nordmenn forholder oss til bilder – vi ser hurtig på dem og går så videre til det neste.

Slik befinner vi oss virkelig mellom to hager, som likevel er én og den samme, men forskjellige på den måten at holdningen til blomsterhager er ganske ulike. Nordmenn har sitt sekulære forhold til blomstene – blomster er bare blomster – mens buddhistene ser betydninger som kan gjøre dem både visere og lykkeligere. Det setter vårt eget norske forhold i perspektiv, og det er avgjort verd å ta med seg.

Gunnar Danbolt

Les også Joe Lams tekst om prosjektet “Mellom to hager”

Velkommen

Utstillingen står til 2. november.