Sigrid Szetu

1.-23. mars

Jeg spurte en gang Sigrid Szetu hva som var hennes viktigste inspirasjonskilder. Uten tvil de fire M-ene, svarte hun; Miro, Mondrian, Matisse og Malevich. Med disse i bagasjen har Sigrid beveget seg fra Nyksund til Borneo og Bergen til Cape Town, Sydney og Calcutta. She-Fah Szetu, som i mange år har arbeidet som journalist, har beskrevet sin mors liv og verk som en poetisk reise i form og farger påvirket av omgivelsene hun har møtt på sin vei.: «Ofte forestiller jeg meg henne som gammeldags oppdagelsesreisende sittende i sidesadel på en kamel et sted sør for Sahara. En pioner eller kartograf som tegner opp og måler nye landskap og territorier med de redskapene hun har for hånden». Og om bildene sier hun: «Ideen om at kunst trenger å forklares eller oversettes, som om vi må avkode det kunsten prøver å formidle, stammer fra en forestilling om at kunst er en slags representasjon av virkeligheten. Ved å lete etter mening blir innhold presumptivt viktigere enn form. Søken etter mening går på bekostning av å oppdage bildenes energi og sanselige formidlingsevne. Szetus arbeider dreier seg ikke om ideer, men om følelser. Arbeidene hennes representerer ikke intellektuelle utgytelser, men de har en stødig rytme og de synger til oss. De er betydningsfulle slik bare kunst kan være det, men sjelden er».

I utstillingen på Galleri Langegården har Sigrid plukket ut verk som spenner over en tidsperiode på over 20 år. Hun arbeider ofte i serier påvirket av stedet eller livssituasjonen hun befinner seg i – eller bilder hun har møtt og situasjoner hun har opplevd. Og alt dreier seg om farger og former.